Ettermiddagssolen steker på bakken utenfor klasserommet på en skole i Nyarugusu leir, nordvest i Tanzania. En gruppe barn står i kø mens rektor Siriyaki plasserer noen bøtter på linje. Når han er ferdig, stiller barna seg i to lag bak en strek og bytter på å kaste stein og pinner i bøttene. Den første som treffer bøtta, vinner runden.

En gutt skiller seg ut i gruppen med sitt smittende smil. Abundance er klar til å spille. Han kaster en pinne mot bøtta samtidig som en konkurrent fra det andre laget. Begge bommer. Men Abundance gir seg ikke. Han tar opp en stein og kjenner vekten av den i hånden. Han puster dypt før han kaster steinen mot bøtta. Den treffer samtidig som motstanderens stein treffer bakken. Laget til Abundance bryter ut i jubel og ansiktet hans lyser opp. Øyeblikket er spesielt fordi det ikke er så lenge siden Abundance ble ekskludert fra å spille spill som dette på grunn av funksjonshemmingen sin.

Frykt for mobbing og ensomhet

Da 12 år gamle Abundance ble født, var ikke bena ferdig utviklet. Han har brukt hjelpemidler, som en modifisert rullestol, hele livet. Han har alltid vært klar over at hans fysiske forskjell påvirker måten andre ser på ham.

«Da jeg vokste opp, nølte jeg med å samhandle med medelevene mine på skolen fordi jeg var redd for å bli såret. Jeg var også redd for å snakke foran andre fordi jeg følte at jeg var annerledes og at de ville le av meg, sier han.

I 2015 ble Abundance og hans familie tvunget til å flykte fra hjemmet sitt i Burundi på grunn av politisk ustabilitet. Det var en skummel og destabiliserende tid. Da han og familien ankom Nyarugusu flyktningeleir, måtte de tilpasse seg livet i de nye omgivelsene. Abundance syntes det var vanskelig å venne seg til nytt hjem og ny skole.

I klasserommet førte sosial isolasjon til dårlig selvtillit. Abundance likte undervisningen, men han følte seg ofte ensom og deprimert. Han lengtet etter å være en del av aktivitetene hans jevnaldrende deltok i, men han var redd for at de skulle gjøre narr av ham.

"Jeg ville at mine jevnaldrende skulle se meg som en vanlig person og inkludere meg i lek og skolearbeid," sier han.

MER INKLUDERENDE LÆRINGSMILJØER

I 2020 lanserte Right To Play-prosjektet «Min utdanning, Min fremtid» for å bedre tilgangen til kvalitetsutdanning for grunnskoleelever berørt av den burundiske flyktningkrisen, spesielt jenter og barn med nedsatt funksjonsevne. I flyktningleirene Nyarugusu og Nduta fokuserer prosjektet på å trene lærere til å fremme inkluderende og engasjerende læringsrom der barn kan trives og utvikles ved å bruke lek.

Siden programmet startet har mer enn 150 lærere deltatt i «opplæring i positivt læringsmiljø», som forbedrer deres forståelse for hvordan de kan ivareta behovene til barn med funksjonshemminger i klasserommet, og hvordan de kan tilpasse undervisningen slik at den er mest mulig inkluderende for alle elever. For eksempel oppfordres de til å sørge for at barn med funksjonsnedsettelser har like muligheter til å stille og svare på spørsmål i timene, og til å plassere dem blant jevnaldrende i stedet for å isolere dem eller holde dem adskilt. De lærer også viktigheten av å forstå hvordan et barns funksjonshemming kan påvirke deres evne til å delta i aktiviteter, og hvordan man kan improvisere og justere aktiviteter slik at alle har anledning til å delta.

Siriyaki, rektor ved Abundance sin skole, har deltatt i opplæringen og jobber for et mer inkluderende skolemiljø. For å oppmuntre Abundance og andre barn med nedsatt funksjonsevne til å delta aktivt i fritids- og klasseromsaktiviteter, inviterte han til deltakelse i School Baraza Club.

Baraza betyr "råd" på swahili. Medlemmer av Baraza-klubben utvikler lederegenskaper, forbedrer kommunikasjonsferdighetene sine og lærer hvordan de kan fremsnakke barns rettigheter. Klubben jobber også for å bryte ned sosialt stigma rundt funksjonshemming.

"Gjennom lek og spill lærer vi de andre elevene i klubben å ikke diskriminere barn med funksjonshemminger," sier Siriyaki. «Medlemmene i denne klubben blir gode rollemodeller for andre elever. Vi støtter dem i å bygge relasjoner med jevnaldrende, slik at de ikke ser på seg selv som annerledes.»

FRIHETEN TIL Å BLOMSTRE

Abundance sin selvtillit begynte å vokse da han deltok på de ukentlige Baraza Club-øktene. Han og hans jevnaldrende spilte spill utviklet for å bryte ned kommunikasjonsbarrierer og hjelpe dem med å utvikle ferdigheter som stressmestring, konfliktløsning, beslutningstaking, empati og selvtillit. Ett spill, kalt «Ansikt til ansikt», hjelper barn å gjenkjenne og lese hverandres følelser. Ved å kun bruke kroppsspråk, bytter barna på å utspille følelser som sinne, tristhet og spenning, mens partneren prøver å gjette hvilke følelser de demonstrerer.

Klubbmedlemmer har også deltatt i debatter og fremført taler for å styrke på presentasjonsferdighetene sine. Og lærere har engasjerte medlemmene i gruppediskusjoner om ledelse, likestilling og barns rettigheter.

«Jeg følte meg bra da læreren inviterte meg til å bli med i School Baraza Club. Før ville ikke de andre leke med meg. I klubben leker alle med meg, og de som ikke er i klubben ser endringen i måten de samhandler med meg på, forteller Abundance.

Abundance er ikke den eneste som har merket en forskjell i barnas oppførsel. Siriyaki ser også en endring i holdningen til elever utenfor klubben.

"Vi har stor forbedring etter introduksjonen av klubbene. Før ble barn som hadde nedsatt funksjonsevne diskriminert. Men etter at disse klubbene ble etablert, ser vi mer inkludering. Og barna med nedsatt funksjonsevne skjønner at de har de samme rettighetene som andre barn.»

En prosjektstudie av «Min utdanning, Min fremtid» viser også betydelige forbedringer i barns evne til å vise livsferdigheter. 59 % av barna som deltok i programmet var i stand til å demonstrere denne kunnskapen – opp fra 20 % i begynnelsen av prosjektet.

Nå som han er del av et miljø hvor han blir sett, opplever ikke Abundance lenger sosial ekskludering, og han ser lyst på fremtiden.

«Min ambisjon er å fullføre studiene og ta eksamen med gode karakterer slik at jeg kan gå på universitetet. Jeg vil bli leder i det offentlige eller lege og ha ansvaret for et sykehus, så jeg kan hjelpe barn med spesielle behov som meg og sørge for familien min.»

«Min utdanning, Min fremtid» har vært aktivt i Tanzania og Burundi siden 2020 og mulig takket være økonomisk støtte fra Canadiske myndigheter gitt gjennom Global Affairs Canada..